LUFT 2022

LUFT 2022, Andre del i trilogien JORD, LUFT, VANN

Utstillingen LUFT  tematiserer dialog mellom ulike perspektiver på forhold som konflikt, fortrenging og samfunnsmekanismer.

Samarbeidet Saemien Sijte og HilmArt er bunnlinjen i dette utstillingsprosjektet. For første gang kunne vi vise utstillingen også på Saemien Sijte. Utstillingen åpnet på Studio Blikket 5.11.22, og re-åpnet på Saemien Sijte en måned senere, den 5.12.22
Det åpnet for en  refleksjon omkring kontekstens betydning for opplevelsen av utstillingen. Utstillingen JORD, ble vist på Studio Blikket i 2021, så utstillingsstedets kvaliteter og formidlingsevne var kjent.

LUFT i Studio Blikket

Studio Blikket kunne like så godt vært et utstillingsrom i Berlin. Det har ikke de kvalitetene vi forbinder med den hvite kuben, men utrolig mange andre. Rommenes kvaliteter er manet fram med enkle midler av sivilarkitekt og kunstner Anne-Beth Meldal i respekt for byggets opprinnelige kvaliteter og patina.

Studio Blikkets forreste utstillingsareal ligger  på gateplan bak store vinduer i et av byens originale bygg fra gjenreisningstida. Utstilte objekter i dette rommet kommuniserer godt på med forbipasserende. 

Denne gangen fylte  installasjonen Don’t let me go av Katarina Blind mye av rommet sammen med skulpturer i glass av Tomas Colbengtsson. Og arbeider av Erlend Peder Kvam.

Blinds installasjon besto av ballonger formet av reinskinn, stoff fra den samisk kofte, teger, sennegras, reinsdyrmage og lær og representerte en sterk og tydelig  tilstedeværelse av det vi forbinder med tradisjonell samisk identitet i byrommet i og med at det kun var en glassrute mellom gata og verket.

I et tilstøtende rom, også med vinduer mot gateplan, var Erlend Peder Kvams arbeider, i samarbeid med Søstra arkitekter fra prosjektet Tools of encouragement satt opp. Verkene var tegnede skulpturelle arbeider for sokkel, golv og vegg. 

Det dannet en kontrastfylt dialog, som først ble aktivisert i sitt fulle potensial da arbeidene omsider ble frigitt fra tollen, og kunne erstatte de printene som erstattet originalene.

Colbengtssons arbeider bidro til denne diaogen, men på en mer stillferdig måte enn Blinds installasjon. Rommets kvaliteter danner en interessant kontrast til Colbengtssons  sartere skulpturer og grafiske arbeider.

Utstillingsstedet består av flere rom, og i neste rom ble videoinstallasjonen Roger’s Watch – Bird’s Whistle av Kjetil Allen Berge/Jason Havneraas installert. I et indre rom lenger bak ble videoinstallasjoen Stars of Urmia av Farhad Kalantary vist. Begge er verk som  isolert sett også kan oppleves på et estetisk nivå. 

For disse verkene sin del ble tilhørigheten til de andre verkene ikke så åpenbar, men den ble godt formidlet av eier av Studio blikket, Anne-Beth Meldal.

LUFT i Samien Sijte

Det nye utstillingsrommet for temporære utstillinger i Saemien Sijte er malt sort. Det gir en annen opplevelse enn den tradisjonelle hvite kuben, og var spesielt godt egnet til videoinstallasjonene i utstillingen. De øvrige verkene kom også godt fram og opplevelsen var også at Kvams arbeider fikk en tydeligere tilstedeværelse i rommet.

Utstillingssalen er et åpent rom hvor du opplever alt i rommet når du vender deg rundt. Sentralt i rommet hang blinds installasjon, nå i tett dialog med både Stars of Urmia av Farhad Kalantary og  Roger’s Watch – Bird’s Whistle av Berge/Havneraas. Variasjon i uttrykkskraft hos det lavmælte versus det som har en sterk tilstedeværelse hindret ikke en opplevelse av likeverdighet i utstillingen.

De ”sørsamiske” arbeidene var i den kulturelle konteksten nærmere, men rommet i seg selv er og oppleves likevel uten referanser og oppleves som en nøytral sone for alt som ble utstilt. Størrelsen var akkurat så stor som den måtte være, salen kunne ikke rommet flere verk.

Ble utstillingens tema tydeligere ved en nærmere sammenstilling? I dette tilfellet var rommet akkurat stort nok – og det kunne ikke rommet flere verk.  Vi valgte likevel å ikke lage soner mellom videoene, og mellom videoene og de øvrige verkene. Det  åpnet for en umiddelbar lesing av det totale prosjektet. Kanskje ledet dette til at helheten ble tydeligere, og sto fram med en sterkere stemme. 

Erlend Peder Kvam, utstiller, og Susanne Lyngmann tidligere avdelingsleder for formidling ved Saemien Sijte og medlem av HilmArt sitt programråd  har også skrevet ned sine inntrykk. Kvam beskriver det å være utstiller på Saemien Sijte.

Besøk på Saemien Sijte 4. juledag 2022

Jeg var usikker på hva jeg skulle forvente da vi kjørte opp til Snåsa 4. juledag for å besøke det nye Sørsamiske senteret Saemien Sijte. Før besøket stoppet vi for kaffe hos to snåsninger i 80-årene, og de kunne fortelle at de selvfølgelig var der på åpningen. Da jeg sa at vi også hadde noen arbeider stilt ut der ble de veldig imponerte, og fulgte opp med å spørre om vi var samiske? Jeg forklarte at det var en midlertidig utstilling det var snakk om, og at den inkluderte både samiske og ikke-samiske kunstnere. At det var skiftende utstillinger var de visst ikke klar over, men dette var de glade for å høre – nå var det flere besøk i vente.

Saemien Sijte ligger idyllisk til ute på en odde i Snåsavatnet. Inne ble vi tatt godt imot av to unge menn som var ivrige etter å fortelle oss om senterets drift og alt som foregikk der. Jeg skjønte fort at dette var mye mer enn et museum, dette er et sentrum for en sterk kultur som lever i beste velgående. Her foregår det alt fra undervisning for grunnskolen til forskning på sørsamisk kultur og historie.

Rommet hvor utstillingen ‘Luft’ var montert hadde mørke vegger og en salig belysning. Her var det stilt ut arbeider i mange ulike former og teknikker, som også ga et inntrykk av at arbeidene fløt inn i hverandre. Katarina Blind stilte ut ni formlike skulpturer som hang fra taket. Den samme, dråpelignende formen var gjentatt i ulike samiske materialer og teknikker – alt fra en reinvom til sennegress og reinhorn. Det å repetere den samme formen i ulike materialer var en svært effektiv måte å få meg til å reflektere rundt materialets og teknikkens egenart. Dette var et nydelig stykke arbeid som var svært tiltalende og kommuniserte godt med betrakteren.

Det neste arbeidet jeg la merke til var Farhad Kalantarys videoprojisering ‘Stars of Urmia’. I likhet med Blinds arbeid var dette også en abstrahert form, med et slags velkjent kildemateriale. I dette tilfellet var kildematerialet en film av innsjøen Urmia i Iran, badet i stjernehimmelen. Filmen var redigert slik at det var sirkler som roterte i hver sin retning, en nydelig referanse til Marcel Duchamps op art-klassiker Anemic Cinema fra 1926, som jeg faktisk så på en Duchamp-retrospektiv i Frankfurt i november. Det var vakkert at videoen så tydelig tematiserte en innsjø, som naturligvis fikk meg til å tenke på Snåsavatnet. Her var det en herlig sirkel som ble dannet.

Tomas Colbengtson bidro med små figurer i glass og tre silketrykk med figurative motiver. Visuelt sett i kontrast til de to andre kunstnerne, men det var fint med et narrativt arbeid som kunne utfylle de to første. Arbeidene er basert på gamle bilder fra da samer fra Treriksrøset i Sverige ble tvangsforflyttet til hans hjemsed, samebyen Vapsten i Tärna i 1931. Denne tvangsforflyttingen har preget hele kunstnerens oppvekst, og ført til konflikter som enda ikke er løst den dag i dag.

Rasisme er også temaet i Jason Havneraas og Kjetil Allen Berges videoinstallasjon ‘Roger’s Watch/Bird Whistle. Denne filmen tematiserer en hendelse fra Central Park i New York hvor en mannlig afroamerikansk fuglekikker ble rapportert til politiet av en hvit kvinne. Kvinnen følte seg truet da han informerte henne om at hunden hennes burde vært i bånd. Installasjonen viser to ‘bevegelige fotografier’ – ett sort/hvitt av en mannlig skikkelse som ser mot kamera i en fuglekikkert, og vis á vis en hvit kvinne som sitter ned og ser mot oss. Det er en film, men kvinnen minner mer om et bevegelig Harry Potter-maleri. Som publikum befinner du deg midt i mellom, med andre ord rett i skuddlinjen. Et effektivt grep for å få oss til å ta stilling til saken. Ville vi ha grepet inn om vi var i Central Park den dagen? Eller i Snåsa sentrum, for den saks skyld.

Selv må jeg si at jeg er utrolig stolt over å vise fram arbeider her, både på et flott og viktig sted, og i svært godt selskap. Som Inderøyning er det fort gjort å se sørover etter muligheter, men det er utrolig gøy å se at det har dukket opp et utstillingslokale av nasjonalt kaliber i Nord-Trøndelag.

Til slutt brukte vi tid i den faste hovedutstillingen. Det å sette en samtidskunstutstilling og en mer tradisjonell, informativ museumsutstilling under samme tak var spennende – og jeg opplevde at jeg så ting i riktig rekkefølge. Det var inspirerende å se på sørsamisk håndverk, og lære mer om betydningen av ornamentikken. Samisk fortellertradisjon er muntlig, og utstillingens desiderte høydepunkt var for meg en film hvor vi fikk fortalt den sørsamiske skapelsesmyten. En helt vill og fantastisk fortelling jeg aldri hadde hørt før.