Artikler
På Hilmarfestivalen 2020 skulle vi markere 100-årsjubileet til Anne-Cath Vestly. Dessverre vart festivalen korona-avlyst, men her er ein artikkel som fortel om prosessen fram mot den verdige forestillinga. Vi håper å få satt ho opp på eit seinare tidspunkt.
Anne-Cath Vestly 100 år
Fotograf: Elin Prøysen, utlånt av familien
«MORN, MORN»
Morn, morn- er ordene Anne-Cath Vestly åpnet alle barnetimene med. Derfor sier vi også morn, morn og ber dere sette dere godt ned på stolen, for nå skal vi ta dere gjennom Anne- Cath Vestlys liv og forfatterskap. Det blir tanker tilbake til alle personene som Anne- Cath gledet oss med da vi som barn satt klistret til radioapparatet og lyttet. Midtnorsk fortellerforum laget en stor fortellerforestilling høsten 2020 der 10 fortellere var på scenen[1]. Artikkelen bygger på arbeidet med forestillingen.
Beate Heide, Midtnorsk Fortellerforum
Hjemme hos oss hadde vi en gammel Radionette radio, med trolløya som åpnet og lukket seg. Der satt jeg i en lenestol, med nesen inntil radioapparatet og hørte om Ole Alexander,mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Aurora og mange flere. Og barna i fortellingene ble så levende for meg at jeg formelig så for meg Auroras pappa komme inn i barneselskapet med munnen full av avispapir fordi det var slått et kakk i bordet. Avismassen spyttet han ned i hakket; og vips så reiste treverket seg og bordet var som nytt. Og for den reparasjonen vant han mange pappapoeng hos husmødrene i blokk Z. Jeg er sikker på at alle dere som sitter og leser har deres egne bilder og minner om Anne- Cath.
100 år
I 2020 er det 100 år siden denne store forfatteren var født. Hun som har satt litterære spor i flere generasjoner barn; spor som er blitt til måter å forstå barn på og bøker som enda leses av barn.
Anna-Catharina het hun egentlig. Men det et navnet var så fryktelig langt at de andre barna i klassen hennes begynte å kalle henne for Anne-Cath. Forfatterskapet strekker seg fra 1953 til 2004. Over femti titler er det blitt på like mange år. Over 3 millioner bøker er solgt, og hun er oversatt og solgt til mange land.
Men før vi tar fatt på den rike barneverden Anne-Cath presenterte for oss er det på en slik anledning på sin plass å ta et hurtig blikk på livet hennes.
Hun ble født 4 år etter storebroren Mentz den 15.2. 1920 av foreldrene Aagot og Mentz Oliver Schulerud på Rena. Mentz og Anne-Cath var bestevenner hele livet. Familien flyttet til Rudshøgda i 1924, og Anne-Cath tok vare på følelsene av å være ny og ukjent i forfatterskapet sitt. Faren hennes fikk jobb som handelsreisende, og var bare hjemme i helgene, og både forholdet til storebroren og farens arbeid fikk plass i forfatterskapet til Anne- Cath. Tre år senere flyttet familien til Jessheim fordi Mentz skulle begynne på middelskolen.
Engstelig og sjenert
Anne- Cath må nok sies å ha vært et sjenert og litt engstelig barn. Ved å begynne å spille teater overkom hun sjenansen og hun fikk den hun selv kalte for en ferie fra seg selv.
Det ble en flytting til Lillehammer da hun var 11 år, og rett etter dette døde faren plutselig. Det var et stort tap for Anne-Cath, som senere brukte denne erfaringen til å skrive om Guro. Etterpå bar det til Oslo, hvor Anne-Cath begynte å skrive – og fremføre monologer i en teatergruppe som het «Amatørdramatikerforeningen av 1942- og der fikk hun en spesiell venn; Johan Vestly som var tegner og maler. Gjennom hele krigen holdt hun monologer hos ulike folk. På slutten av krigen ble Johan og Anne-Cath kjærester- og de giftet seg i 1946- og dro på bryllupsreise hver for seg; Anne-Cath på turne i Nord- Norge, og Johan til Panama på en båt. De skrev dagbok begge to; og da de kom hjem kunne de lese om hva den andre hadde opplevd.
Norsk rikskringkasting
Mentz jobbet i NRK, og han ble spurt om å lage et hørespill for barn- han ba om at de spurte søsteren hans om det; og slik gikk det til at Anne-Cath begynte å jobbe i radio. I 1948 fikk de sønnen Jo, og Johan var en ivrig barnevogntriller- noe som ikke var helt vanlig på den tiden.
På en opplesing etter at Anne-Cath var begynt med barnetimen, kom det en fra Tiden forlag og lurte på om ikke fortellingene kunne bli bøker- og sånn ble det til at Anne-Cath skrev, og Johan illustrerte. Så diktet Anne-Cath opp Tirilltoppen som lignet på Brattlikollen dit familien var flyttet. Her bodde sannelig mange av figurene hun skrev om … og i 1957 fikk de sønnen Håkon. I 1959 flyttet familien til Bøler- med skogen rett utenfor, og med plass til et atelier for Johan og skrivestue for Anne-Cath. I1960 laget Anne-Cath barne-tv om Kanutten og Romeo Clive sammen med Alf Prøysen.
Anne-Cath fortsatte å skrive til hun var 84 år, selv etter at Johan døde i 1993- da illustrerte hun bøkene sine selv. Anne-Cath døde 15.12. 2008.
Hva har Anne-Cath lært oss?
Hva er så det viktigste Anne-Caths forfatterskap har lært oss?
Jo, å ta barn på alvor.
Barnetimen for de minste
Lauritz Johnson hadde en ide om program for små barn, og allerede i 1947 begynte det et kort program som het Barnetimen for de minste. Det var sanger og bittesmå fortellinger og han ville nå ha lengre program.
Barnetimen for de minste ga oss flere nye forfattere, fordi både Alf Prøysen og Torbjørn Egner fikk samme tilbudet som Anne-Cath; at opplesningsseriene deres ble bøker. Her var det altså et radioprogram som var springbrettet, og det sier oss også noe om at Barnetimen var et produkt som nærmest alle barn hadde et forhold til; det var felleseie i hele Norge.
Ole Alexander
Onkel Lauritz kalte inn Anne-Cath, Torbjørn Egner og Alf Prøysen og lurte på om de ville være med å lage Barnetimen for de minste i et format på 20 minutter og med fortelling; Alf ville skrive om en gutt på landet- og da skyndte Anne-Cath seg å si at hun ville fortelle om en gutt som bodde i byen. Sånn kom fortellingene om Ole Alexander, en skikkelig bygutt.
Åse Gruda Skar, som var konsulent for NRK, sa at hun ikke så nytten i slik fortellerkunst. Hun mente at barn burde ha tradisjonsformidling og realitetsorientering, enskjønt Vestly var munter og blid og underholdt barn. Skar fikk ikke medhold i sitt syn- og dermed kom hun til å bryte den trauste tradisjonen med harmonisering i barnelitteraturen. Bøkene om Ole Alexander er skrevet fra 1953-1958. Her greier Anne-Cath å skildre barnet fra 4-5 åringens synsvinkel, slik de er når de får være seg selv; og de voksne er med på leken.
O-LE A-LEK-SAN-DER FI-LI-BOM-BOM-BOM!
Bare ta navnet hans og si det fort noen ganger etter hverandre, for en rytme! Jeg var på hans alder da Anne-Cath Vestly fortalte om han, og jeg kunne ikke få nok av historiene om alt det han gjorde. Jeg kjente igjen alt, høyhuset med den lange trappa, gata med biler, butikken, barbereren, hornmusikken, båtene, og foreldre som lignet på mine egne. Så fikk han en lillesøster, og det fikk jeg også på den tida. Han følte seg ensom da, slik jeg også gjorde når mamma bare hadde tid til lillesøster. For det som var i radioen, som Anne Cath Vestly fortalte om, det var sant, og det var godt å vite for meg som var stille og forsiktig og ikke sa så mye. Nå hadde jeg Ole Aleksander som snakket for meg. Fra Kari, fan av Ole Aleksander Filibombombom, for ever!
Mormor
Mormorskikkelsen ble født i 1957- 1961, og så kom noen bøker seinere og skildrer en mormor som er flyttet på gamlehjem – men som flytter til datteren som bor i byen og har 8 barn. Alle barna har navn som begynner på M; Morten minstemann, Mina, Milly, Mona, Mads, Marte, Martin, og Maren.
Samhandlingen mellom voksne og barn trer frem og det er ofte slik at barna hjelper de voksne med noe de strever med.
Ingunn: For meg har mormor bestandig vært en av dei sentrale skikkelsene i Anne-Cath Vestly sin forfatterskap. Ho var den eg huska best fra egen barndom som den tøffe, men også veldig redde som stivna midt på gata når bilene suste forbi. I mi fortelling var ho også dagdrømmeren som kunne reise langt uten flybillett. En oppgave for oss alle no i korona tida.
MORMOR,
Mormor som vi alle er så glad i, vi som fulgte Barnetimen for de minste.Gode, snille tøffe mormor. Hun viser oss sin generasjons møte med den nye tid,- møtet med byen. Vi kan kjenne igjen hennes forvirrede følelser også i dagens nye verden, – vi elderes møte med sosiale medier! Mormors pågangsmot er fortsatt forbilledlig!!!
Takk for at jeg fikk fortelle Mormor ved Anne-Cath Vestlys 100 års markering! Vibeke (74 år)
Lillebror og Knerten
Lillebror handler om en gutt som flytter fra byen og ut på landet. Han har en storebror, og en far som er handelsreisende. I bøkene møter vi en gutt med frodig fantasi, og en liksomvenn som hjelper han; Knerten.
Denne serien ble skrevet fra 1962-74.
Martina: Det ble en fin reise å fortelle om Knerten og Lillebror: å gå inn i rollen til Lillebror, bli en liten gutt som så sårt trenger noen å være sammen med, dele sine hemmeligheter med, sine lengsler, gleder og også sine redsler. Og å være Knerten, vennen som trøster, eller den som trenger trøst av Lillebror. Takk til Anne – Cath. Vestly for historien om Knerten og Lillebror, og alle de bildene som rommer sin egen form for stillhet og alt som bor i den.
Aurora
Aurora bor i en litt annerledes familie enn de andre vi har lært å kjenne til nå. Her er pappa student og skriver doktorgrad- og er hjemme med barna Aurora og Sokrates. Her dukker mormor opp, og slik er det i Anne-Caths univers, skikkelsene vi er blitt kjent med dukker opp i de nye seriene, noe som frydet alle leserne.
Aurorabøkene ble skrevet 1966-72
Bjarne: Mari og jeg leste alle Anne-Cath-bøkene til våre barn. Da jeg fikk spørsmålet om hvilken karakter jeg ville fortelle om var svaret gitt på forhånd. Jeg og vår datter Astrid Margrete fant frem «Pappaen til Aurora» og mimret oss gjennom hele boken. Hun hentet frem bilder fra at hun satt på skrivebordet mitt – midt oppe i en haug med forelesningsnotater og bøker og spiste grøt. Da hun ble gammel nok til å høre bøkene, så identifiserte hun seg selv like mye med Aurora som jeg med pappaen. Alt var så utrolig likt med livssituasjonen selv om vi ikke bodde i blokk på Tiriltoppen, men i en stor enroms leilighet med varmt og kaldt vann på gangen. Jeg leste til avsluttende embetseksamen liksom pappaen til Aurora og Mari forsørget familien som nyutdannet lærerinne liksom Marie forsørget sin familie som nyutdannet jurist. Det å repetere denne boken ble en reise tilbake til 60-årene for oss alle.
Guro
Fortellingene om Guro, hun som har en vaktmestermamma, og der faren er død. Pussig nok blir Erle, mammaen til Guro vaktmester på Tiriltoppen. Her viser Anne-Cath at også voksne trenger venner og hjelpere for å greie hverdagen. Anne-Cath har fått mye skryt for tiltaleformen i bøkene sine. Hun henvender seg direkte til barna, og siden Anne-Cath var skuespiller, så spilte hun på dette, ved å levendegjøre monologene i bøkene med ulike stemmer. Hun behersket også til fulle å skildre barnets indre opplevelsesverden på en troverdig måte. Guro savner faren, og i små glimt forteller Anne-Cath oss også om den opplevelsen.
Bøkene om Guro er skrevet 1975-81
Solveig: Jeg valgte å lete etter hva boka fortalte om det å leve med sorg. Jeg så handlekraft, ansvar, mot, ivaretagelse, lek, fellesskap, savn, vennskap, støtte og en voksen som tok seg selv og sitt barn på alvor. Jeg så gode valg som fikk fine ringvirkninger. Jeg valgte å gå inn i barnets følelser og oppførsel samt morens. Jeg diktet en egen fortelling i tråd med dette. Jeg tegnet scener der livet fikk skinne, og der de begge på hver deres måter fikk gå inn og ut av sorgen i den nye hverdagen, på et nytt sted, Tiriltoppen.
Kaos
Anne- Cath følger med i tiden, og fra Ole Aleksander til Kaos, er det skjedd store samfunnsmessige endringer. Barnehager og førskoletilbud er vokst frem.
I denne serien møter vi Kaos- og vennen hans Bjørnar – som sitter i rullestol. Anne-Cath viser hvordan rullestolen kan være en rekvisitt i frodig lek, og hun viser i praksis hvordan inkluderingstanken med lek i fokus visker ut funksjonsnedsettelser.
Bøkene ble skrevet 1982-87
En reise fra åttitallet. Vi følger Kaos på førskole og forberedelse til å bli skolegutt. Og sommerferien blir spennende. Mormor Asta lærer Karl Oskar diktet Terje Vigen. Det er hemmeligheten deres. En umulig oppgave, mener de voksne. Boka fikk meg til å beundre Anne-Cath Vestly. Ingenting er umulig om man prøver nok og på riktig måte. En tankevekker. Et artig prosjekt for en forteller å være med på. Elsa
Ellen Andrea
Anne- Caths forfatterskap viser ulike familiekonstellasjoner, og også hvordan ulike familier kan fungere. Problemene hun tar opp er innenfor det som lar seg løse. Det som lyttere bærer med seg er avtrykket av Anne- Caths egen spesielle måte å fortelle på.
Ellen Andrea har vi hørt om gjennom flere av seriene og bøkene om henne er skrevet på 1990tallet.
Ingunn: Ellen Andrea stifta eg bekjentskap med først i den her prosessen. Ho er en del av universet på Tiriltoppen. Som 9-åring likte eg også å betrakte meg sjøl som sjølstendig og veslevoksen. I motsetning til meg var ho heldig å få ei veslesøster som fikk navnet Lagertha. Ellen Andrea var veldig sjalu i starten sjøl om ho med tida blei ei stolt storesøster. Ho var i likhet med meg glad i å høre musikk fra «gåmannen» som hang rundt halsen og var også med i en hemmelig klubb som ung jente på 90-tallet. Det å spille på egne referanser og hente fram bilder av mormor, Ovnsrøret og dei andre kjente karakterene fra Tiriltoppen; var med på å gi liv til min fortelling gjennom både lyder, lukter og innslag av hedemarksdialekt.
Monrad
Den siste serien Anne- Cath startet på var fortellingen om Monrad. Her tar hun opp viktige samfunnsproblemer som rus og barn som har foreldre i fengsel. Monradbøkene kom 2002-2004
Eg vart spurt om å fortelle om Monrad. Han kjente eg ikkje til før eg begynte å arbeid med han til denne forestillinga. Det var eit artig bekjentskap. Artig fordi bøkene var frå vår eiga samtid, men samtidig peikte langt tilbake. Anne-Cath Vestly forener det norske 1950-talet med 2000-talet, og dei fleste av figurane hennar er med også mot slutten. Akkurat som andre eventyrunivers som Donald Duck og Fantomet, blir tida i Anne-Cath Vestly fryse fast og beveger seg sakte. Spesielt artig var det at i tillegg til mormor og de 8 ungene – som alle har namn som startar på M – no dukka opp ein M til, som forfattaren tydeleg har eit godt auge til. Løysinga på utfordringane i bøkene er fellesskap og felles hjelp. Dei vaksne tar ungane på alvor. Desse løysingane kjenner vi også godt igjen som ein raud tråd gjennom heile Anne-Cath Vestlys forfattarskap. Heile verda kunne hatt godt av å ta den medisinen. Johan Einar
Anne-Cath for voksne
Anne-Cath har skrevet noen tekster for voksne. Etter at hun fortalte om at barn kommer fra magen til moren sin i Ole Aleksander, ble det mediestorm og Anne-Cath fikk drapstrusler. Dette løste seg ved at dette ble utelatt i reprisen, og ved at Anne-Cath fikk komme i Store Studio lørdagskveld og fremføre teksten «Barnetime for de voksne»
Syntes Anne- Cath sin «Barnetimen for de voksne», var et nydelig svar til hennes kritikere for at hun fortalte sannheten om hvordan barna blir til. Dette synes jeg hun gjorde fantastisk bra gjennom enhumoristisk fortellingen om Anton som er totalforvirret i forhold til de voksnes håpløse forklaringer. Hanne-Mette
Høytlesing for voksne
Kanskje har dette gitt dere lyst til å lese bøkene om igjen, eller for barnebarn og oldebarn. Vi har laget denne forestillingen for å ære en stor stemme som har løftet opp barnets perspektiv i et halvt århundre og gledet generasjoner med barn. Og vi håper Lillebror, Guro, mormor og alle de andre personene i bøkene til Anne- Cath vil bli lest og elsket av flere generasjoner barn.
Kilder:
Bjorvand,A.M.(2020.: Anne-Cath Vestly, Gyldendal
Eek,B.(2020) Anne-Cath. Vestly 100 år 1920-2020 hentet 15.11.2020 fra https://barnebokinstituttet.no/aktuelt/anne-cath-vestly-100-ar-1920-2020/
Stenseth,B. Barnetime til bry Hentet 15.11.2020 fra :
https://arkiv.klassekampen.no/article/20131021/PLUSS/131029939
Vestly,A.-C.: Lappeteppe fra en barndom, Tiden 1990
Vestly,A.-C.: Nesten et helt menneske,Lappeteppe 2, Tiden 2000
Vestly, A.-C.:Anne-Cath. Vestly for de voksne, Gyldendal 2003
Vold,K.B.: Den radikale radiostemmen,Klassekampen 25,juni 2020
[1] Tekstene i kursiv er fortellernes kommentar til egne fortellinger
Om fortellerkunst og munnleg historie – blogginnlegg frå Memoar.no. Ein norsk organisasjon for munnleg historie. Her med referat frå samling i Steinkjer i samband med Hilmarfestivalen 2020.