JORD 2021 – kunstnerne
Matti Aikio
The recent artworks by Matti Aikio represent a complex and reflective process which has emerged through topics the artist has been occupied with for several years. The encounter with these installations is one of layers and layering, of gestures composed through thinking, collecting, as well as acts of returning to the archives of earlier thought and collected materials – within landscapes, communities, and hard disks. What is presented is therefore a growing (and decaying) gathering of knowledges, experiences, texts, and dialogues in different forms, as well as Aikio’s own critical commentary and speculation on these processes, particularly surrounding the tensions that exist between the nature policies devised by nation states, and the impact of these policies on indigenous ways of living in the Nordic countries.
As an example, it is through the governmental policies on predator control where Aikio not only highlights the plight of Sámi reindeer herders, but he also addresses the larger, fundamental questions that correspond to how nature is considered, represented, and managed in contradictory ways by our governments – on one hand, when prioritising economic growth, nature is treated as something to be extracted on ecosystemic levels, while on the other hand, through nature protection policies, governments fixate on an idealised image of ‘untouched’ nature that excludes all human cultures, even if humans have lived as part of such ecosystems for thousands of years.
Working as an artist, rather than purely as an activist, and in relation to society’s greater misunderstandings with what nature actually is as a participatory process, Aikio’s installations reveal these conversations, while they equally give the possibility for more open readings and considerations to take place. The works create something akin to the feeling of observing fresh tracks or traces in snow – confirmation that something has passed this way, but one is not able to attend to the thing itself. And this is precisely the point. The artist shows here how any true understanding of nature is not something that can be so easily curated as an object in the gallery setting, just as it is equally problematic for nature to be (mis)understood as an ‘image’ in our political contexts.
– Neal Cahoon – 5th October 2021, Kirkenes.
Veslemøy Lilleengen
Ikke les denne teksten først. Se på verket, ta det i hendene. Skjønner du hva det er?
Første gangen jeg så en av de hemmelighetsfulle kulene til Veslemøy Lilleengen var på Trøndelagsutstillingen 2020. Jeg lurte veldig på hva de var laget av. Var det stein? Eller tre? Noen av de kunne minne om sånn deilig mørk brun marmor, Emperador. Jeg ble helt hypnotisert, forhekset av de brune kulene som fylte et trefat på Trøndelag Senter for Samtidskunst i fjor.
I februar fikk jeg se de igjen på det kunstnerstyrte galleriet Babel. Det føles så lenge siden nå. Her hadde Lilleengen jobba i åtte uker nonstop. For dette verket krever tid. Mye tid.
Hun var der da jeg kom innom, og sa jeg skulle løfte opp en av kulene og holde den i hånda. Det kjentes som jeg der og da ble litt mer rota i bartebyen. For kula var laga av jord fra Trondheim. Liv, døde trær, døde folk, alt som har falt på bakken, sivet ned blant steinene, råtnet og blitt til jord. Alt dette sto jeg og holdt på. Og det var ikke ekkelt slik det bruker å være når niesen min vil vi skal leke i sandkassa. Jeg fikk ikke jord under neglene. Lilleengen har nemlig benyttet en japansk metode kalt Hikaru dorodango som gjør at jorda endres radikalt. Hikaru betyr skinnende mens doro betyr søle. Det er nesten som når et objekt flyttes inn i kunstrommet og blir et verk. Eller når Lilleengen blander jord og vann og modellerer dette til en kule som hun polerer så lenge at jeg tror det er marmor.
Utstillingens tittel er jo som du skjønner en kraftig pekepinn. Jord. Trøndersk jord. Verket Tilbakekomst består av hundre skinnende jordkuler fra hele Trøndelag. Fra Verdal, Inderøy, Hell, Trondheim, Stokkøya, Agdenes, Ørlandet og Røros. Veslemøy har samlet oss alle sammen. Trillet og polert skikkelig trøndersk jordsmonn til noe nytt og perfekt. Alle odelsløse trøndere på et brett. Takk!
– Maria Veie Sandvik
Laila Mari Blind Brandsfjell
I 2018 var jeg i Staare i forbindelse med 100 års feiringen av at det første samiske landsmøte ble holdt på svensk side av Sápmi. Da fikk jeg gleden av å høre Laila Mari Blind Brandsfjell holde et foredrag på Designcentrum der hun også viste frem sine arbeider. Det som fasinerte meg, var at Laila Mari var en god historieforteller, og historiene kom fra dypet. En historieforteller skal kunne fenge de som lytter, og dette greide Laila Mari meg denne Samefolkets dag i 2018. Denne dybden er hennes erfaring som same, som reindriftsutøver, som duojár, som designer, som verdensborger, som menneske.
Laila Mari Blind Brandsfjell har en bakgrunn som duojár og designer. Hun tok først sin duodjiutdanning før hun begynte på sin designutdannelse. Jeg har selv hatt muligheten til å følge hennes utvikling da hun tok bachelorgrad i duodji. Hun valgte å fortsette med design etter at hun ble ferdig med bachelorgrad i duodji. Dessverre er ikke det svenske kunsthåndverks- og designmiljøet (og kanskje ikke det norske eller finske miljøet heller) enda moden for å slippe studenter som tar bachelorgrad i duodji direkte inn på eksempelvis mastergrad. Her tror jeg fortsatt vi har en vei å gå, slik at ikke samisk ungdom skal behøve å gå doble utdanninger, slik Laila Mari har gjort.
Laila Mari har evnen til å kunne formidle også visuelt, både innen design og duodji. Når det gjelder duodji, tar hun sin arv på alvor, og er opptatt av tradisjoner, og siden hun behersker både nord- og sydsamisk duodjitradisjoner, bruker hun denne kunnskapen i utøvelse av duodji. Men samtidig med å ta vare på tradisjonell duodji, har hun også evne til å bruke sin kreativitet slik at hun kan uttrykke seg med duodji på en fortellende måte, som gir hennes arbeid nye innfallsvinkler. Denne balansen mellom å jobbe tradisjonelt og nyskapende, på en overbevisende måte, er Laila Maris styrke.
Når hun jobber med design, tar hun gjerne utgangspunkt i den samiske hverdagen, men som ikke alltid er helt åpenbare. Igjen er det hennes evne til å få frem en historie, som gjør hennes verk interessante.
– Gunvor Guttorm
Morten Jensen Vaagen
Morten Jensen Vågens kunstnerskap springer ut fra en særegen interesse for byrommet. I et urbant landskap bestående av folk, steril arkitektur, forkastede materialer og menneskeskapt avfall utforsker han på oppfinnsomt vis alternative måter å ta i bruk byen på. Ofte innebærer dette en kreativ gjenbruk av materiale han finner gatelangs. For Vågen kan en Glava-matte og litt gaffatape omgjøres til en godt isolert boblejakke, mens en kopp kaffe, et sugerør og andre materialer funnet på et kjøpesenter kan brukes til å tegne realistiske 500-lapper. Vågens humoristiske og smarte testing av det offentlige rommets muligheter har en estetikk som er inspirert av overlevelses- og instruksjonsvideoer på youtube. Andre ganger lager han håndlagde skulpturer som utgir seg for å være dagligdagse og oversette objekter som avfalssekker, en stabel med planker eller en blomsterkasse. I disse realistiske skulpturene kan kunstneren gjemme seg selv eller noe midt i byen. Ved å utstyre kamuflasjeskulpturene med kikkehull gjør han det mulig å samtidig følge med på utsiden.
I videoverket So it Goes (2017) befinner Vågen seg i det nybygde og påkostedede området rundt Bjørvika i Oslo. Verket følger kunstnerens vandring gjennom byen, der han finner materialer som han på finurlig vis benytter til å lage ulike verktøy av. Fra å først være tomhendt har han ved å slipe en metallbit som ligger henslengt på en byggeplass
plutselig en hjemmelaget kniv til disposisjon. Hvert redskap gir nye muligheter, og snart har han sydd seg en vanntett og praktisk jakke. Ved å lage en sag og en hammer kan han til slutt bygge en komfortabel solstol med en tilhørende markise. Vågen tar seg til rette i byen ved hjelp av kreativ bruk av overflodssamfunnets avfall og peker mot deler av et internettsamfunn som forbereder seg på å overleve i det de frykter er en dystopisk krisetid. I videoen Bricked (2021) finner vi en av Vågens urbane kamuflasjeskulpturer i aksjon. Ved å på troverdig vis imitere en murstabel gir skulpturen anledning til å forsvinne i byrommet. Skulpturen består av epoksibelagt isopor med pigment på, og mellom hver “murstein” er det skåret ut en glipe slik at den i praksis fungerer som en skjult overvåkningsstasjon
– Eirik Zeiner-Henriksen